Kunsten å flytta heim – del 1: «Forelska i lærer’n oh-oh-oh» (Ingebrigtsen/Flakne)

«Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind./Kjærleik gjer klok» skriv Halldis Moren Vesaas i eit kjærleiksdikt. Mange meiner jo det motsette og dømer og fordømer kjærleiken i seg sjølv, i andre og alle fasettane kjærleiken har og får hjarte av stein. For ganske nøyaktig 14 år sidan flytta eg heim att til Mjøs og Radøy. Og eg gjev kjærleiken skulda for det.

IMG_2516

Det kom som eit sjokk først og fremst på meg sjølv. Eg, som hadde undra meg stort over at andre bondestudentar berre gjekk i byen og lengta heim att til det gode livet på landet, sat plutseleg gravid med pikk og pakk i eit gamalt og trekkfullt Vestlandshus. Eg hugsar også at BT svartmåla den nordre delen av regionen vår med portrett av eit knippe ungkarar som svara til alle fordommane ein bymann hadde av ein stril sjølv etter år 2000.

Basthaugen gard: hovedhus

Mange høgt utdanna kvinner med såkalla kulturell kapital vart då som no verande i byen eller drog  til hovudstaden under den såkalla hjerneflukta på slutten av 90-talet. Det er godt mogeleg eg også hadde valt byen eller hovudstaden om ikkje livet og kjærleiken hadde kome i vegen. Det var dei som meinte at dette ikkje var eit godt val, men eg visste at det var rett sjølv om til dømes utvalet i jobb vart meir avgrensa jo lenger ut på landet eg flytta. Då er det berre å sjå til liljene på marka og stola på at alt ordnar seg til slutt…

Det eg kallar for magekjensla eller intuisjonen, talte så klart til meg den gongen slik at eg var ikkje i tvil om kva som skulle gjerast sjølv om det innebar vanskelege val. Det var enkelt å lytta til intuisjonen, fordi eg ikkje var i tvil om kva han sa meg. Skulle berre ønska at intuisjonen alltid talte så klart og  tydeleg. Men eg veit jo at eg også til tider ikkje har høyrt etter kva intuisjonen  har ropa til meg og at han har talt for døve øyre.

Eg vil på ingen måte leggja skjul på at livet på landet har sine bakdelar. Som alle veit, står til dømes Jantelova og slektstreet sterkare i bygdemiljøet enn i meir urbane strok. Dersom eg skal komma med eit råd her på tampen, så er det kanskje det at det kan vera lurt å flytta heim med litt brask og bram. Det kan bli litt folkesnakk og litt rare blikk av slikt, men det går veldig fort over. Men du får så mykje att: Å vera litt utanfor malen gjer at ein kan  tillata seg å driva med både det eine og andre, vera litt eksentrisk og entusiastisk i møte med tradisjonar og fordommar slik at det kan veksa noko nytt ut or det gamle. Og Noreg er jo så mykje meir enn austlandet, Oslo, byar slik Rolf Jacobsen også skriv om i diktet «Bortafor Grorud»:

 

Bortafor Grorud –

Til Olav H. Hauge på 70-årsdagen

Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstoler
for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.

Rart land, det her,
– bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne
istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp – svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn her for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
– og for de store stillhetene –
(du får god hørsel av dem
og váre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
– bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.

 

jpg-farger-basthaugen-logo

Del gjerne innlegget med ditt nettverk! Takk!
Tweet about this on TwitterShare on FacebookEmail this to someoneShare on LinkedIn
Dette innlegget ble publisert i Gardsdrift, Kjerringliv. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *